Nordover med MS Trollfjord

Nordover med MS Trollfjord


Skille mellom sjø og land, passasjerer og kofferter på vei om bord. Registrering og informasjon om hvor lugaren lå. Så haste avgårde for å legge alt på plass. Fremdeles godt og vel en time til avgang fra Trondheim. Vi satte oss ned og ventet til lunch klokken 1130. Etterhvert som det nærmet seg avgang ble bordene fylt opp. Avgang klokken 12, og Munkholmen ble passert med dessert og kaffe. Etterpå ble det tid til å se i skipets butikk før vi satte oss i Trollsalen. Været frisket på, regn og sjø ved Agdenes fyr. Klokken 14 var det informasjon om nordlyset. Mange møtte opp, og fikk både informasjon og svar på spørsmål. Det friskhet mer på og det så ut til at noen av passasjerene hadde trukket seg tilbake til det verste hadde gitt seg. Vi andre kikket på sjøen og tok bilder. Litt over klokken 18 startet vi på Folla. Over høyttalerne ble vi advart mot mye vind og om å være forsiktig på dekk. Ingen tvil om at årets første høststorm er her. Kya var siste passering før vi gikk inn i Nord-Trøndelag. Til middag var det stekt andebryst og tjukkmjølk-dans fra Rørosmeieriet. Mens vi spiste ankom vi Rørvik.

Å gå på kaia

Rørvik er bare et av stedene som daglig får besøk av Hurtigruten. Det er også her både nordgående og sørgende hurtigruten møtes, denne gang er det "Finnmarken" som ligger til kai når vi legger til.  Noen av stedets lokalbefolkning har også tatt en tur for å se på livet. For mange er dette en tradisjon slik det var for foreldrene, besteforeldre og oldeforeldre. "Å gå på kaia" har lange  tradisjoner langs leia, ofte helt fra dampskipets dager. Det å treffes på denne måten fyller flere behov. De treffer kjente, og slår av en prat mens de ser på livet. De får også nyheter, selv om det  ikke lenger er så vanlig at de blir formidlet over ripa. Der har data og mobiltelefon overtatt det meste. Men allikevel, noen nyheter krysser fremdeles mellom land og sjø og skal kanskje formidles videre på beste stoppested. Slik holdes fremdeles kaia som samlingssted i hevd. Å se hvem som kommer og hvem som drar har alltid vært forbundet med utferdstrang og ønske om å "dra ut". Noe av dette ligger nok igjen når en ser passasjerene løfter kofferten og begir seg om bord. "kanskje er det min tur neste gang" sukker en og ser lengselsfult mot landgangen. Slik har det vært og slik vil det fremdeles være så lenge kaia er et møtested. "MS Nordlys" på sørgående. Vi var i rute ved avgang klokken 2130. Vinden hadde gitt seg og vi seilte mot Petter Dass sitt rike.

Å falle for en stol

Det var i vår vi så den for første gang. Skinnstol plassert mellom to andre stoler hos NMS Gjenbruk i Molde. For en farge, var det mulig? Det var akkurat det som traff etter et halvt sekund, den lysegrønne fargen. Om den var pen? Nei, men så var det ikke det som gjorde at jeg fikk sansen for den, men helheten, tiden den var fra, Den tiden da det meste var forbundet med dårlig smak og en i ettertid lurte på hvorfor akkurat den fargen ble valgt. Mye kunne vært sagt om den. Pen er den ikke, men ingenting må være pent for at du skal falle for den. Dette var en stol du enten liker eller ikke liker. Det kan bare være sånn at at «Den passer». Jeg så den for meg i et interiør med palisanderbord, aviskurv i teak, en grå sofa fra Slettvoll og en ny stol i gammel stil fra Formfin. Med andre ord, en mix av forskjellig tiår med hovedvekt på 1950 og -60 årene. Men den stolen kan da aldri gå inn i et slik interiør? Faktisk kan den det. Både formen på stolen og beina matchet stilen. Men det ble ikke noe handel dem gangen. Fargen fristet ikke.

Ny tur i Juni. Cruiseskip ved kai, masse turister i gatene. Sommeren hadde kommet for fult. Det ble ny tur innom NMS. Stolen sto der enda, prøvesitting og ny diskusjon. «Nei» var svaret. Ingen handel denne gangen heller. Det ble en tredje gang også. NMS hadde fått møbelavdeling i lokalene ved siden av. Der sto den. Samme følelse som før, det var noe med den. Stolen var fin, men så var det akkurat dette med fargen da. Det er utrolig hvor mye en farge har å si.

Å se muligheten i et butikklokale kan syntes vanskelig, men ikke umulig. Etter å ha gått ut og inn av designbutikker og bruktbutikker i flere år har jeg lært å se hvordan ting kan settes sammen. Du kan lage ditt eget interiør i hodet ved hjelp av det som står i lokalet. En stol, en matchende sofa som står i andre enden og et bord som kanskje står tre meter unna. Da «ser du» hvordan det vil se ut. Likedan har du dit eget interiør hjemme «i hodet» som utgangspunkt. «Passer det inn»?

Sommeren gikk og det ble høst. I midten av september ble det tur til Molde igjen. Som vanlig gikk turen innom NMS for å se på stolen enda en gang. Spørsmålet hadde kommet opp et par uker i forveien. «Vi får se om den fremdeles står der». Det gjorde den, mer grønn enn vi husket fra forrige gang. Nei, den fristet ikke særlig var svaret men kunne tenke over helgen. Denne gang ble det et par bilder også.

Valget ble endelig tatt i løpet av helgen, bildene var studert og vi hadde tenkt. Det var jo noe med den. Den var jo fin på sin måte. Valget ble tatt og mandag morgen dro vi for å kjøpe den. Hvordan tar den seg ut?

Fargen ble mer dempet da den kom inn i sitt «nye» miljø samtidig som den «bryter» med gråfargen på de andre møblene. Den matcher også pyntegjenstandene.

Det tok noen måneder å bestemme seg, men det å vente var ikke bortkastet. Det gjorde bare at valget var riktig når det først ble tatt.

MS Spitsbergen i Trondheim

I dag lå nordgående hurtigrute "MS Spitsbergen" ved kai og jeg tok en tur for å se på den.

 De fleste passasjerne hadde tatt en tur på land, så det var ganske rolig ombord.

Mens jeg var ombord var "MS Finnmarken" klar til avgang

Etter at jeg var ferdig med å se meg omkring, var det på tide å gå i land.

God tur videre!

Møte i S&D ST september 2016

Høsten er her og det er tid for det første møtet i S&D ST etter ferien. Kveldens tema var om krigsseilerne.

Da krigen startet høsten 1939 var mange norske sjøfolk med i krigen. Atlanterhavet var viktig for Storbritannia fordi de sto alene. USA ville ikke blande seg inn i krigen.

Så fikk vi høre om Nortraship som ble organisert for å administrere den norske handelsflåten utenfor de tyskkontrollerte områdene. Der var det 1000 skip, 30 000 sjøfolk, 30 kontorer over hele verden og de hadde 700 funksjonærer.

Hvalfangstflåten var en viktig brikke. Båtene var både små og raske. Noen av de kom seg til Storbritannia og noen var også hele tiden i Sørishavet.

mange skip gikk i konvoi over Atlanterhavet, fra USA eller Canada, via Hebridene til Murmansk. Der var det også med militære fartøy. For å gjøre skipene usynlig ble de malt grå. Ubåter, fly og miner utgjorde en stor fare for konvoiene. De fikk også flyeskorte. Ble et skip beskutt måtte de andre bare fortsette.

Vi fikk høre at hverdagen ombord var veldig stressende. Til slutt var det litt om hva som skjedde etter krigen.



Etter kaffepausen fikk vi høre om forliset til det russiske skipet Jedinorog ( «Enhjørning») som forliste utenfor Hitra i 1760.